KLR 650

Det var på tide å sette kursen nordover igjen. Sykkelen hadde fungert bra i fjellene og vært problemfri. Men den var unektelig for liten til en såpass lang reise. Den var ikke rask nok til å kjøre på hovedveiene og det var risikosport å kjøre på de lange strekningenensom fantes her sør, da bilene kjørte 20-30 km/t raskere enn maksfarten til sykkelen. For å komme seg til områder med hastigheter og veier som den var egnet for måtte jeg først krysse nesten 4000 km i Argentina. Det var noe jeg helst ville unngå.

Siden motorsykkelen var kjøpt i Colombia, var det bare der jeg kunne selge den igjen. I de øvrige landene fikk man en midlertidig import tillatelse som bare varte 90 dager. Deretter måtte sykkelen ut av landet. Det var ikke tillatt å selge den. Men ryktene skulle ha det til at det fantes en mulighet i Punta Arenas på grunn av den spesielle skattefri sonen (Zona Franca) som byen hadde. 

Jeg tenkte det var verdt et forsøk, så jeg dro tilbake dit, og dro til tollkontoret for å spørre. Forventningen var å bli blankt avvist, men svaret jeg fikk var at jeg måtte dra til et annet tollkontor ved havnen, hvor de muligens kunne hjelpe. Ved dette kontoret ble jeg sendt videre til et annet Zona Franca tollkontor. Her fikk jeg beskjed om at det i teorien gikk an, men man måtte bli registrert som importør og bruke en godkjent ekspeditør, og… 

Det var for komplisert og sannsynligvis dyrt og tidkrevende, så jeg slo det bare fra meg. Men jeg ble stående og småprate med ev av tollbetjentene, og etter en stund sa hun at hun skulle sjekke om det fantes en enklere måte. Hun gikk først til den ene, så til den andre, så ble en eller annen sjef på kontoret viklet inn og en hel del frem og tilbake som jeg ikke helt hadde oversikt over. De ba meg komme tilbake kl 16, så skulle jeg få en avklaring. 

Da jeg kom tilbake hadde de både fikset de formelle kravene, og til og med funnet en kjøper av sykkelen. Så et par timer senere sto jeg der med signerte dokumenter, penger i hånden og fri for sykkel. Å si at det var overraskende ville være en underdrivelse.

Så der sto jeg da, halvveis i turen plutselig uten sykkel og uten noen klar plan fremover.

Det var et fjellområde jeg hadde hoppet over på vei sørover, som jeg ønsket å utforske. Dette var fjellene mellom Chile og Argentina hvor Aconcagua, det høyeste fjellet i Amerika, lå. Jeg satte meg derfor på et fly og tok den nesten 4 timer lange turen til Santiago.

Planen som etterhvert utviklet seg var å leie en motorsykkel i Santiago og kjøre en rundtur derifra. Nok en overraskelse ventet der, da alle utleiefirmaene var fri for sykler. Det var høysesong og alt var utleid i halvannen måned fremover. Eneste jeg klarte å skaffe var en Kawasaki KLR650, en legendarisk sykkel som har vært kontinuerlig produsert i 40 år, men som i dag ikke hadde hengt helt med i tiden. Den var tung, topptung, hadde lite kraft og vibrerte som en vaskemaskin. Men men. Det var da en sykkel i det minste.

Santiago var en moderne storby som med sine 5 millioner innbyggere sto for en betydelig andel av den chilenske befolkningen. Her fantes den høyeste bygningen i Sør-Amerika, det var kjøpesenter, hoteller og restauranter i alle former og fasonger. 

Å kjøre i byen var ingen problem. Her fantes trafikkregler, og infrastrukturen var god. Men varmt var det. Det var 35 grader og sol fra skyfri himmel, som var en litt brutal overgang fra Magellan-stredet.

Jeg satte kursen østover, opp i Andesfjellene igjen, i retning Argentina og Mendoza. Veien slynget seg oppover de bratte fjellsidene, hvor hårnålssvingene lå på rekke og rad. Det var moro å kjøre her, selv om det tidvis var mer trafikk enn jeg foretrekker.

Av uforståelig årsaker stoppet jeg ikke ved inngangen til Aconcagua nasjonalpark, ved toppen av passet, for å ta noen bilder av fjellet. Hva jeg var opptatt med på tidspunktet er ikke godt å si, men å bare kjøre forbi og tenke “hmm, Aconcagua” og la det være med det, var jo en god indikator på manglende dømmekraft. Dette var det høyeste fjellet jeg hadde sett med sine 6960 meter, var det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya, og fortjente i det minste et fem minutters stopp for å beundre det majestetiske synet mens man gomlet i seg en sjokolade. Men således ble det ikke. Jeg passerte bare og satte kursen nedover mot den Argentinske siden uten å se meg tilbake. Gudene må vite hvorfor.