Tierra del Fuego
Det var overraskende mye Guanacoer på Tierra del Fuego. De sto langs veien overalt på den nordlige delen av øya, hvor det ellers var flatt og vindfullt, og dermed ikke så mye å se på. En grusvei gjennom et ellers øde landskap.
Nærmere Ushuaia ble det mer fjell og daler, snø og is på toppene, og det kalde havet i Beagle Kanalen kom til syne. I havnen lå det ene cruiseskipet etter det andre, og den sørligste byen på denne turen strakte seg ut langs kysten.
Ushuaia var nok et av disse stedene preget av masseturisme. Siden det var det symbolske sørligste stedet i Amerika og utgangspunktet for cruise til Antarktis, var gatene overfylt av høylytte turister som svirret rundt mellom klesbutikker, souvenir-kiosker og restauranter med menyer på engelsk. Kanskje ikke det mest spennende for den eventyrlystne.
Veis ende lå i Tierra del Fuego nasjonalpark, og var ved en støvete parkeringsplass overfylt av turister, de fleste på dagstur fra ett av de mange cruiseskipene som lå til kai i Ushuaia. Det var i det hele tatt temmelig undervelmende å komme frem. Jeg tuslet de to hundre meterne rundt en liten gangvei laget for at turistene skulle ha noe å ta seg til når de først kom ned hit. Deretter prøvde jeg å ta et bilde med motorsykkelen foran skiltet som markerer sluttpunktet, men den ene turisten etter den andre skyflet inn foran for å ta sine egne bilder, så det ble ikke stort av den seansen heller. Det var alltid slik med endepunktene. Som om reise-gudene ville påminne en om at endepunktet ikke var det viktige, men veien dit som var poenget.
Jeg kjørte tilbake til byen, hvor jeg fant en restaurant med god utsikt over havnen hvor jeg kunne inspisere de mange skipene, deriblant Hurtigruten Expedition Fritjof Nansen, og bestilte en kald øl. Muligens flere.
På veien tilbake stoppet jeg i Rio Grande, hvor jeg hadde bestilt time for service av motorsykkelen hos merkeforhandleren på Tierra del Fuego. Til min overraskelse fortalte de at Hero Argentina ville sponse servicen, mot at de kunne bruke bilde og video til reklame. De var imponert over at noen var dum nok til å krysse kontinentet på en slik sykkel, og ønsket å bidra til denne galskapen. Grådig som jeg er, takket jeg med glede ja til dette. Riktignok unngikk jeg å nevne at å bruke meg i reklame var en god måte å kjøre bedriften i grøfta på. Det fikk stå på deres egen regning.
Slik ble det, og nok et kuriøst punkt ble lagt til på en allerede noe underlig CV.
