Sicilia

Ned en smal sidegate i gamlebyen i Palermo fant vi omsider et sted som var villig til å leie ut en motorsykkel til Gamlingen. Etter noe logistikk og forhandlinger på bakrommet, kunne han endelig fyre i gang sin nyanskaffede 800cc Ducati Scrambler.

Vi satte umiddelbart kursen ut av byen, gjennom fjellene og ut mot havet i vest, hvor vi etter en rolig første dags kjøring ankom den idylliske lille kystlandsbyen Castellammare del Golfo.

Ferden tok oss videre neste dag til 2500 år gamle templer bygget av grekerne, via den gamle lille landsbyen Erice som lå på en fjelltopp, før vi rundet Marsala på søken etter saltflater og gamle fotogene vindmøller på kysten.

Vi ankom Mazara del Vallo utpå ettermiddagen, en by som ryktene skulle ha det til var et ypperlig sted å få god og fersk sjømat, og navigerte oss frem til gjestgiveriet vi hadde sett oss ut, ned en sidegate i et lugubert strøk utenfor byen. Porten var stengt og døren var låst så det virket ikke lovende. Men etter en stund dukket en eldre herremann opp i døra, viftet oss inn og uten videre gav oss nøkler til rommene, og fant frem et par øl som han satte på bardisken til oss. Jeg antar han var bestyreren, eller i alle fall jobbet der, men han snakket ikke et ord engelsk, så det var litt vanskelig å vite. Syklene ble stuet i en liten utendørs stue, innimellom utemøbler og blomsterkrukker, og bare minutter senere begynte regnet å hølje ned. 

Det var noen kilometer inn til sentrum hvor restaurantene lå, og det regnet såpass at å ty til apostlenes hester var uaktuelt. Vi sjekket med innehaveren (som vi antok vår nye venn var) om muligheten for å skaffe taxi, og han tilbød seg umiddelbart å både kjøre og å hente oss når vi var ferdigspist.

Som sicilianere flest kjørte han som en galning, og klagde på alle galningene i trafikken idet han gjorde et iherdig forsøk på å sette ny fartsrekord og unngikk å krasje med opp til et par centimeters klaring. Ikke rart at alle måtte ha seg et glass vin til lunsj her i landet. Men vi kom oss fram i god tid om ikke annet.

Restauranten hadde dagens fangst på utstilling, slik at man selv kunne velge hva man ønsket til middag. De hadde også et akvarium med levende hummer, og Gamlingen lot ikke den sjansen gå fra seg.

Hummeren hadde derimot ikke kommet til det punktet i livet hvor den var klar for å akseptere at sannhetens øyeblikk nærmet seg, og tok til å yte motstand. Den prøvde å rømme fra akvariet med en mildt sagt overraskende vitalitet, så vannet sprutet og dynket servitøren fra topp til tå. Han tok dette bare med sånn passe fatning, fant frem en liten håv, noe som lignet en høygaffel og et balltre med et par rustne spiker gjennom, og mens blodårene i pannen pulserte låste han blikket på den taggete lille jævelen. Her skulle det demonstreres hva konsekvensen av å legge seg ut med en av Sicilias mange aspirerende fotsoldater for La Cosa Nostra ville være. 

Etter en omfattende og brutal kamp var hummerens dager omsider talte, og det hele endte med et riktig godt måltid skylt ned med god siciliansk hvitvin.

Vår nye venn fra gjestgiveriet hentet oss fra restauranten, og kjørte rally gjennom de regntunge gatene på veien tilbake. På et tidspunkt måtte han virkelig trø på gassen, slik at fjerningene ble komprimert og vi kom oss under en lav overgang, og unngikk med millimeters klaring at Fiat’en ble omgjort til cabriolet.

Vel hjemme, dog med ytterligere slitasje på allerede skrantende nerver, fant han fram en flaske Marsala vin så lokal som det var mulig å oppdrive. Et par nye gjester hadde forvillet seg inn på gjestgiveriet, og de ventet i baren for å studere hvilke andre raringer som frivillig hadde slått seg ned her. Med vin for hånden ble vi sittende og prate med disse utover kvelden, mens himmelen åpnet seg og regnet pøste.

Gamlingen fikk endelig innfridd sin mangeårige aspirasjon om å kunne nyttegjøre seg av hårføner igjen, da han hadde glemt hjelmen på benken ute i regnet hele natten, slik at den var mer akvarie enn hodeplagg på morningen.

Vi kjørte videre etter å ha prøvd å betale for transport, øl og vin, men vår gode venn, innehaveren, ville ikke høre noe av det. 

Utpå dagen ankom vi Agrigento, og brukte ettermiddagen til å besøke Valle dei Templi, hvor gamle greske templer lå på rekke og rad på en liten forhøyning i landskapet. På vei tilbake til hotellet, forvillet vi oss inn i ruinene av en utgravet romersk bydel, med hus og gater og bevarte mosaikkgulv. I et iherdig forsøk på å finne veien ut av denne, som gudene må vite om vi hadde lov til å vandre rundt i uansett, viklet vi oss bare lengre og lengre inn i de labyrintlingende gatene, og så bare gjerder rundt oss, og ingen porter. Solen var i ferd med å gå ned da vi omsider fant en vei ut, og endelig kunne sprette en øl på hotellet.

Gamlingen måtte levere tilbake sykkelen i Palermo. Derifra tok han toget til Catania på østkysten, hvor jeg møtte ham en dag senere. Vi benyttet anledningen til å ta en guidet tur til Etna, den største og mest aktive vulkanen i Europa. Turen viste seg å også inneholde et stopp på en gammel omgjort vingård hvor vi fikk prøve både lokal vin og brennevin, deriblant det beryktede Grapa, som ikke var fullt så ille som jeg husket det fra hine hårde dager.

Fra Catania pakket gamlingen baggen og satte seg på flyet nordover igjen.