Montenegro
For å komme meg til Montenegro krysset jeg fjellområdene nord i Albania, hvor store innsjøer strakte seg mellom bratte fjell, og små, slitne veier klamret seg fast til veggene og nedi juvene. En og annen streifende geiteflokk fant det for godt å blokkere veien fra tid til annen, men ellers var fremkommeligheten god.
Jeg krysset grensen nede ved kysten, og satte kursen mot Budva.
Montenegros svar på Husøya var en liten holme like sør for Budva overbygget med steinhus og et ofte brukt bilde i turist-reklame for Montenegro, med det litt ufine navnet Sveti Stefan. Nå var det omtrent 30 grader og sol da jeg dro forbi, så navnet var kanskje ikke helt på bærtur, men dog. Her burde man nok som god turist ha stoppet og tatt et obligatorisk bilde, men fornærmet, overopphetet og irritert på unødvendig mye trafikk, valgte jeg å kjøre videre i stedet.
Den lille gamlebyen innenfor citadellen i Budva var en grei plass å bruke en ettermiddag på å traske gjennom. Det var de standard smale gatene, med de utallige restaurantene og de uunngåelige suvernirbutikkene frekventert at horder av Tyskere, Briter og Kinesere.
En snodig ting i Montenegro var at de insisterte på å servere en stor skål med salat til frokost. Her hadde sunnhetstyranniet helt klart gått for langt.
Etter å ha gomlet i meg en bolle med kaninfor på morningen, kjørte jeg videre gjennom Kotor, et av de mest kjente og pittoreske stedene i disse traktene. Det var omtrent som å kjøre gjennom Geiranger midt på sommeren, med endeløs bilkø og overfylt av turister. Jeg nøyde meg derfor med å trille gjennom stedet, snike meg gjennom køen som jo er et av privilegiene med å kjøre motorsykkel, fortsette langs kysten og deretter svinge av opp i fjellene igjen. Det var unektelig fint her, og ingen problemer å forstå hvorfor landet tiltrakk seg horder av turister.
Målet var Durmitor Nasjonalpark, et fjellområde nord i landet med 48 topper over 2000 meter, skisportssted, turløyper og angivelig noen av de beste motorsykkelveiene på Balkan. En skiheisulykke i en av slalombakkene hadde kostet en tysker livet og skadet to andre i desember 2025, og hadde medført et kritisk blikk på vedlikehold og standarder på infrastrukturen.
Planen var å ta en dag og gå på fjellet her, men da jeg ankom Žabljak, den lille landsbyen i sentrum av nasjonalparken hvor jeg overnattet, fikk jeg høre at det var mye råtten snø i fjellet, og stiene ellers ganske gjørmete. Det var ikke rett tid på året å gå. Så det fikk være til en annen gang. Jeg fikk nøye meg med å kjøre gjennom nasjonalparken, med utmerket utsikt på alle kanter og fantastiske veier.
Det sto en kar på toppen av det ene passet og krevde 5 euro fra alle som passerte som betaling for å passere, angivelig som bompenger for nasjonalparken. Han holdt en kortterminal i hånden, men da jeg spurte om å betale med kort, sa han at det var kun mulig å betale kontant. Mistenksom som man er, slo tanken meg at dette var en som hadde sett seg ut en mulighet for selvberikelse og ta del i gevinsten av turistboomen. Men det gav meg jo også en ide. Dette var da en forretningsmodell som med fordel kunne replikeres. Etter å ha kommet hjem kunne jeg jo ha stilt meg opp i Kaperdalen og krevd 50 kroner fra de forbipasserende. Noe å tenke på.
