Sarajevo

En skuffet Gavrilo Princip så hertug Franz Ferdinands bil rase uskadd forbi der han sto ved Den Latinske Broen i Sarajevo på morgenen 28. juni 1914. Bomben, en primitiv håndgranat, som var kastet mot bilen av Nedeljko Čabrinović, hadde truffet bilen, men ramlet av før den eksploderte og skadet de som var i den neste bilen i kortesjen. Hertugens bil hadde dermed satt fart og kommet seg i sikkerhet. Attentatet hadde feilet.

Den 19 år gamle Gavrilo led av sukkersyke, og kombinert med adrenalinet og intensiteten av morgenens begivenheter følte han seg uvel. Han gikk derfor over gaten til Schiller’s kafe, og bestilte en kaffe som han drakk med mye sukker.

Arvtaker til den Østerrike-Ungarske tronen, Franz Ferdinand og hans kone Sophie, uskadd, men rystet, ble tatt med til rådhuset, et stykke opp i gaten. Der fortsatte de det offisielle besøket, til tross for bombingen. Det lokale politiet informerte dem om at de hadde arrestert attentatmannen, som hadde prøvd først å begå selvmord med en cyanid pille, som han hadde mistet, og deretter hoppet i elven for å drukne seg selv, men misslyktes også i dette da det var sommer og ikke mer enn 10 cm vanndybde. De mente derfor situasjonen var under kontroll. Hertugen ønsket å dra og besøke de skadde fra bombingen på sykehuset. Så da de forlot rådhuset var dette planen, men i alt kaoset var det ikke gitt beskjed til sjåføren. De kjørte tilbake veien de var kommet fra, og tok av en sidegate ved Den Latinske Broen da guvernøren Potiorek, som også satt i bilen, begynte å krangle med sjåføren om ruten. De stoppet, for å snu. De stoppet like utenfor Schiller’s kafe. Hvor Gavrilo Princip satt med sin kaffe, og sin toppmoderne halvautomatiske FN Model 1910 pistol.

Princip så bilen stoppe, og nølte ikke et sekund. Han gikk ut, rettet pistolen mot hertugen og avfyrte et skudd som traff ham i halsen. En forbipasserende grep tak i armen til Princip i et forsøk på å stoppe ham, men han fikk avfyrt ett til som traff Sophie. Senere, under rettssaken skulle Princip si at han ikke ønsket å skade Sophie, at dette var et uhell, men at det andre skuddet var ment å drepe guvernøren Potiorek, som kom fra hendelsen uskadet.

Dette var den mest konsekvensielle enkelthendelsen i det tyvende århundret. 

Franz og Sophie døde den morgenen. 100 millioner mennesker skulle dø som følge av de to verdenskrigene som ble utløst av skuddene til denne 19-åringen fra et lite gårdsbruk i den lille bygda Obljaj helt vest i Bosnia. 

Jeg hadde lest om dette mange ganger, og historien i seg selv var fascinerende. Om den Ottomanske tilbakegangen og den Østerrike-Ungarske inntreden i Bosnia. Om balansen mellom de katolske, ortodokse og muslimske fraksjonene. Om den Serbiske drømmen om et Sør-Slavisk (Jugoslavia) rike, om deres hemmelige nettverk kalt Den Sorte Hånden, og den tilhørende bosniske ungdomsorganisasjonen Unge Bosniere som Princip var en del av. Om tidligere attentatforsøk, som da Bogdan Žerajić avfyrte 5 skudd mot den Militære Guvernøren Marijan Varešanin i Sarajevo i 1910, men bommet, og skjøt seg selv med den siste kulen. Etter at Guvernøren hadde sparket og spyttet på liket, kappet politisjefen av hodet til Žerajić og brukte hodeskallen som et blekkhus på arbeidsbenken sin, som må sies å være en nokså Balkansk tilnærming til situasjonen. Dette attentatforsøket var en av hovedinspirasjonene til Princip og hans medsammensvorne. Hele forløpet til attentatet var som en spionthriller, og det var et endeløst kaninhull å grave seg ned i hvor man kunne trekke tråder til øst og til vest og som strakte seg tilbake til Slaget om Kosovo i 1389.

Men det å se stedene disse hendelsene fant sted, og høre historien fra en historiker som hadde vokst opp i byen og som hadde studert disse hendelsene i årevis var noe helt annet. Det å gå ruten fra bombingen til rådhuset tilbake til Schiller’s kafe (hvor attentatmuseet nå lå), hvor man kunne se og høre om alle de små detaljene som ikke kommer frem i historiebøkene, gjorde hele historien levende. Det var bare guiden, som var historiker, og jeg, så jeg avbrøt fortellingen til stadighet for å stille alle spørsmålene som de mange sprikende versjonene av historien gjorde uklare eller utelot. Var Den Sorte Hånden styrt av de Serbiske styresmakene eller visste de ingenting om disse aktivitetene? Hvem var det som hadde ideen om komplottet? Hvorfor reagerte ikke sikkerhetsvaktene på advarsler som ble kommunisert fra Serbia? Måtte Princip amputere armen før han døde i fengsel av tuberkulose? og så videre. Og som et orakel svarte guiden tolmodig på alle spørsmålene, med alle forbehold om sprikende forklaringer i rettssaken og ulike nasjonalistiske motiv.

Det ironiske og tragiske var at mye av det gruppen til attentatmannen ønsket å oppnå, var reformer Franz Ferdinand ville gjennomført hvis han hadde kommet til makten, som større autonomi og selvstyre i de ulike landene. Han hadde også gjentatte ganger sagt at Østerrike-Ungarn måtte unngå en konflikt med Serbia for enhver pris, da Serbia var alliert med Russland, og dermed ville enhver konflikt eskalere ut av kontroll og bli katastrofal.

Etter attentatet forlangte den aldrende østerrikske-ungarske keisereren Franz Joseph I at de skulle få fritt leide til å gjennomføre full granskning i Serbia. Serbia nektet, da dette ble ansett som en annektering av landet. Det ble stilt et ultimatum. Ultimatumet ble ikke besvart. Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia. Den eskalerte ut av kontroll. Krigen ingen ønsket skulle gjøre ende på fem imperier. Et fredelig Europa gjennom hundre år ble gjort om til en blodig slagmark gjennom to verdenskriger.

Graven til Gavrilo Princip og hans medsammensvorne var et stort mausoleum. Dette var overraskende, da han generelt var ansett som terrorist og attentatmann, og dermed ikke noen man skulle tro ble hyllet på denne måten. Men de ortodokse i Bosnia (serberne) anså Princip som en helt som hadde kjempet deres kamp. Det ble avholdt en gudstjeneste her 28 juni (dagen for attentatet) hvert år til hans minne. Det lå nye friske blomster ved graven da jeg var der.

Sarajevo lå nedi en dal, og strakte seg langs elven som rant midt gjennom byen. Jeg gikk gjennom gamlebyen med de smale, folksomme gatene, forbi Den Latinske Broen hvor skuddene falt, og opp mot Ilidza, hvor jernbanestasjonen hvor Franz Ferdinand ankom byen lå i gamle dager. På veien så jeg opp på åssidene hvor de Bosninsk-Serbiske styrkene angrep og beleiret byen i den lengste beleiringen i moderne tid fra 1992 til 1996, hvor over 11 000 mennesker døde. En og annen gammel høyblokk hadde ennå synlige skuddskader, men det meste av byen var fornyet og modernisert. Dette var en by som hadde vært i begivenhetenes sentrum gjentatte ganger i sin historie, midt i skjæringspunktet mellom ulike kulturelle dragninger, og et sted som virkelig var verdt å besøke.