Veien til verdens ende

Hotellet jeg bodde på i Puerto Natales var drevet av et koreansk par. Det var et lite, ganske nytt bygg og lå i et rolig område like utenfor byen. Allerede ved innsjekkingen merket jeg at det var en noe underlig atmosfære her. Eieren, etter grundig gransking av pass og gjennomført betaling, fant frem en lang laminert liste med husets regler, skrevet med rødt blekk og oversatt til flere språk. Disse inneholdt regler for alt fra hvilken dører som kunne brukes når, til bruk av vann og varmeovn og vinduer, og en hel del annet. Han gikk deretter gjennom det intrikate og detaljerte regelverket punkt for punkt, med avsjekk om jeg hadde forstått, før han fant frem romnøklene og nærmest motvillig gav den fra seg. Det etterlatte inntrykket var at eneste akseptable adferd var å sitte stille på rommet og stirre i veggen.

Jeg spurte om når restauranten åpnet, da jeg hadde kjørt langt og ikke følte for å spasere inn til byen. Han svarte at mat i restauranten måtte bestilles 24 timer på forhånd, og siden jeg ikke hadde bestilt var det ikke håp om mat. Så det var bare å ta føttene fatt for å finne seg et måltid. Og sørge for å være tilbake før dørene låses, slik det var skrevet i reglementet.

Ved frokosten ble jeg henvist en plass å sitte, da enkle sjeler som oss tydeligvis ikke var i stand til å ta en selvstendig beslutning om så komplekst et tema. Far selv stod naturligvis ved inngangen og skulet for å overvåke det hele. Det var, som du kanskje forstår, uvanlig stille blant de besøkende.

Jeg hadde antatt at eierne var fra Sør-Korea, men det hele fikk meg til å undres om de kanskje var fra det andre Korea. Naturligvis unnlot jeg å spørre.

Veien til Punta Arenas kaltes “Ruta del Fin del Mundo”, som mer eller mindre kan oversettes med Veien til Verdens Ende. Det var en kjølig og vindfullt tur, men det hører da med når en nærmer seg ett av verdens ytterpunkt.

Punta Arenas var en større by enn jeg hadde antatt. Det bodde omlag 125 000 mennesker der, og med et betydelig antall turister var sentrum nokså travel. Byen var av det værbitte slaget, som en bygd på kysten av Nord-Norge på 90-tallet, men med cruiseskip, en statue av Ferdinand Magellan og flere mer ubegripelige skulpturer hvis opphav trolig kunne ses i sammenheng med behovet for stram drikke etter en lang dag i den kalde vinden.

Fra Punta Arenas kunne man kjøre seks mil videre sørover før veien endte. Ikke på med en snuplass eller parkeringsplass, men bare endte. Det var et skilt der som informerte, noe overflødig må en si, om at veien endte her. Dette var det sørligste veipunktet på fastlandet av det Sør-Amerikanske kontinentet.

En chilensk motorsykkelist på en KTM dukket etterhvert opp. Etter den standard praten om motorsykkel, hvor man har kjørt og hvilken motorsykkel man egentlig burde hatt, fant vi ut at vi kunne gå et stykke sørover mot fyret San Isidro. Været var bedre enn meldt og det var flere som hadde tatt turen. Så uten at det var noen intensjon eller plan ble det til at vi gikk hele veien til fyret. Det tok to timer å komme frem, og jeg hadde ikke annet med meg, så jeg gikk i motorsykkelutrustningen.

Fremme ved fyret, som i dag er automatisert og dermed ikke bemannet, var det en rev som hadde tatt over kommandoen. Den holdt alle de besøkende under oppsyn og gjorde rutinemessig kontroll av bagasje, hvor den beslagla smuglergods som brødskiver og pølser.

Inne på fyret lå det hvalbein og forfallent utstyr fra en svunnen tid. Som seg hør og bør på enden av kontinentet. Vel. Den faktiske sydspissen var et stykke videre, forbi neste odde. Men dette var så langt jeg noen intensjon om å komme. Det var et idyllisk sted i Magellan-stredet, med delfiner som hoppet ivrig ute på havet. Det fikk være bra nok for denne gangen. Så da var det ikke annet å gjøre enn å snu tilbake mot nord, og traske nye to timer i fullt motorsykkelutstyr.