Østerrike

Det var alltid alright å komme til Østerrike. De brutale fjellene med de grønne furudekte nedre delene, med lysegrønne vann og elver i dalbunnen omringet av velstelte gårder. Og uendelig med fjellpass å kjøre på motorsykkel.

Men det var en liten skuffelse å komme til Lienz og oppdage at hotellet jeg hadde sjekket inn på var fylt med nordmenn. Det var flere nordmenn der enn jeg hadde møtt på totalt de siste ni månedene. Slikt kan man jo ikke ha noe av, så det var ikke annet å gjøre enn å pakke sekken, ta på seg hatten og spasere opp på fjellet.

Å gå på fjellet i Østerrike var en ypperlig ting, så lenge man holdt seg unna de mest populære rutene som var temmelig overfylt. Jeg fant meg en rute opp fjellet med mange høydemeter stigning, med begrenset merking, uten de store folkemengdene.

Jeg kjørte videre over Grossglockner-passet, som var ett av de høyeste og mest kjente fjellpassene i Alpene. Det var et utmerket pass med mye svinger og god utsikt. Men det var en populær vei, hvor hver gang jeg stoppet for å ta et bilde, var det 30 motorsykler som kjørte forbi. Det var litt mer tamt enn passene i Sør-Amerika, men like fullt ett av de bedre i Europa.

Motorsykkelen trengte en service, så jeg la veien til Wien, hvor jeg hadde bestilt time. Jeg trasket rundt i byen et par dager, langs Donau, til Hofsburg, Belvedere-Pallaset og Stephansdomen. Selv om jeg hadde vært her flere ganger før, var det et trivelig gjensyn.

På en regntung dag kjørte jeg videre inn i Slovakia, og endte opp i en liten landsby i Carpathene, som jeg ikke husker navnet på. Om jeg hadde husket navnet, hadde jeg ikke kunnet stave eller uttale det likevel, da dette var nok et land med mange underlige ekstrategn til bokstaver i alfabetet, og sparsommelig bruk av vokaler.